Årsdag for Élysée-avtalen

Hvorfor er vennskapet mellom Frankrike og Tyskland viktig for Europa i dag?

I dag 22. januar – som hvert år - feirer Frankrike og Tyskland en helt spesiell bilateral samarbeidsavtale som ble undertegnet av Frankrikes president Charles de Gaulle og Tysklands forbundskansler Konrad Adenauer i Paris i 1963: den såkalte Élysée-avtalen.

Avtalen åpnet for en ny epoke i forholdet mellom Tyskland og Frankrike - og den dannet opptakten til et samarbeid mellom to suverene stater som etter hvert har nådd et nivå som savner sidestykke i moderne historie. De to statsmennene Adenauer og de Gaulle hadde et nært personlig forhold og en felles visjon om Europa, og ville oppnå en nyskapende avtale som ikke bare skulle binde to stater tettere til hverandre, men som også skulle føre til et sterkere bånd mellom de to landenes innbyggere, og da særlig ungdommen. Som et ledd i dette omfatter avtalen en fransk-tysk ungdomsorganisasjon som har som målsetning å gjøre ungdommene kjent med nabolandets kultur og historie. Hittil har organisasjonen bidratt til at over åtte millioner unge franskmenn og tyskere har fått møte hverandre. Élysée-avtalen inneholder også et rammeverk for regelmessige møter og samtaler mellom franske og tyske embetsmenn og politikere, inkludert minst to årlige møter mellom den tyske forbundskansleren og den franske presidenten.

Élysée-avtalen dannet en institusjonell basis for et fransk-tysk samarbeid som gjennom de påfølgende tiårene har fortsatt å blomstre på en rekke områder (utdanning, forsvar, industri, kultur), gjennom konkrete nyvinninger som opprettelsen av fransk-tyske videregående skoler (i Saarbrücken, Freiburg og Buc), en felles lærebok i historie skrevet av historikere fra begge land, en fransk-tysk militær brigade, regelmessige felles regjeringskonferanser og den tospråklige tv-kanalen "ARTE".

Utover det institusjonelle samarbeidet er vennskapet mellom Tyskland og Frankrike også tuftet på nære personlige forbindelser mellom de tyske kanslerne og de franske presidentene: Konrad Adenauer og Charles de Gaulle, Valéry Giscard d’Estaing og Helmut Schmidt, Helmut Kohl og François Mitterand (vi husker det berømte bildet, hvor de holdt hverandres hender i 1984, foran kransene de hadde lagt ned for soldatene som falt i slaget ved Verdun under første verdenskrig), Jacques Chirac og Gerhard Schröder, Nicolas Sarkozy og Angela Merkel. 11. november i fjor deltok de to sistnevnte i en felles minnesmarkering for avslutningen på første verdenskrig. Det var første gang en fransk president og en tysk forbundskansler markerte denne dagen sammen.

Élysée-avtalen har også i vesentlig grad bidratt til forsoning mellom våre to land som i løpet av de foregående hundre år hadde utkjempet tre store kriger som førte til millioner av militære og sivile ofre. Avtalen har lagt grunnlaget for en varig fred i etterkrigstidens Europa og for utviklingen av Den europeiske union.

De seks medlemmene av det som opprinnelig ble kalt Det europeiske økonomiske fellesskap er i dag - etter en rekke utvidelser og supplerende avtaler - blitt en Europeisk Union med 27 medlemsland, omfattende myndigheter og en rekke felles institusjoner. Warszawapakten eksisterer ikke lenger, og i dag - 20 år etter Berlinmurens fall og den påfølgende tyske gjenforeningen - er Europa endelig gjenforent. Historisk betraktet er Den europeiske union et unikt foretagende og en ekstraordinær suksess. Ved hvert veiskille og foran hvert nye trinn i utviklingen av unionen har Frankrike og Tyskland forent sine krefter og bidratt til fremskritt som for eksempel innføring av euroen som felles valuta, Schengen-avtalen, integrering av nye medlemsland og nå nylig: utformingen av Lisboa-traktaten.

En fortid preget av krig gjør at Tyskland og Frankrike føler et felles, historisk ansvar for å gjøre en innsats for Europa. Derfor er det fransk-tyske vennskapet like viktig i dag som det var i 1963, selv om den europeiske og internasjonale konteksten har forandret seg enormt siden den gang. Verden anno 2010 er virkelig en helt annen enn den var i 1963. Teknologiske fremskritt og økt internasjonal handel har gitt oss muligheter som var helt utenkelige bare for noen få tiår siden. Dette har ført til en ny og globalisert verden som stiller Europa og andre kontinenter overfor nye utfordringer: internasjonal terrorisme, menneskeskapte klimaendringer, fremvekst av nye økonomiske stormakter, økt nødvendighet av å bistå utviklingsland og ikke minst: den pågående finanskrisen.

Europa har på flere måter tatt fatt på disse utfordringene: energi- og klimapakken som ble vedtatt i 2008 er et av de mest ambisiøse tiltakene som hittil har vært iverksatt for å motvirke klimakrisen; Europa går i bresjen for internasjonal styring av finanssektoren; med Lisboa-traktaten har EU fått en mer strømlinjeformet organisasjon, et effektivt verktøy for å treffe beslutninger og potensial til å bli en mer kraftfull stemme på den internasjonale arena.

Mye er oppnådd, men mye gjenstår. En felles ansvarsfølelse for Europa, et dypt vennskap og et nært samarbeid er utgangspunktet for at Frankrike og Tyskland har en felles ambisjon om fortsatt å være en drivkraft for alle sine europeiske partnere.

Brigitte Collet
Frankrikes ambassadør til Norge

Detlev Rünger
Tysklands ambassadør til Norge